Henry Holmen
Som 15-åring reiste Henry til Svalbard der hans far jobbet i gruvene. Han ble på Svalbard i syv, åtte år og jobbet både som fyrbøter, kjøkkenassistent og gruvearbeider, og det var nok nettopp der han fikk øynene opp for jakt og fangst. Han fortalte om mange hasardiøse jaktturer i Svalbards isøde, og det var først og fremst sel og rype som var jaktobjektet. Etter krigen, i 1947, kom Henry til Namsos og her var han med i gjenreisingsarbeidet av byen. 
Han var aktiv både i Namsos kommunestyre og i formannskapet i flere perioder. Han var også en av foregangsmennene i gjenstarten av Namsos og Omegn Jakt og Fiskelag. Han var i flere år formann i foreningen.

I begynnelsen av 1960-årene var han ildsjelen bak den første høyfjellsprøven for fuglehunder i Nord-Trøndelag, og det var han som tok initiativet til å få startet Namdal Fuglehundklubb. Henry var også Namdal Fuglehundklubbs første formann. Han ble autorisert som jaktprøve- og utstillingsdommer for alle fuglehundrasene litt ut i 60-årene, og reiste i en årrekke landet rundt som dommer både på prøver og utstillinger. Henry var utvilsomt en av de store innen norsk fuglehundsport, og de fleste med tilknytning til hundesporten har enten hørt om, eller møtt Henry Holmen selv. Og den Henry de da møtte var en sann hundevenn som satte fuglehundene veldig høyt. Selv om Henry hadde pointeren som sitt hjertebarn var han ingen rasefantast. Han hadde evnen til å se det gode i alle rasene og gledet seg over fine hunder og godt jaktvett uansett rase.

Henry Holmen var æresmedlem i Namsos Jakt- og Fiskerlag, han var den første til å bli æresmedlem i Namdal Fuglehundklubb og i juni 1994 ble han tildelt Norsk Pointerklubbs Gullmerke.
Trylle, Henrys første store stjerne.
Etter 20 års virke som jaktprøvedommer valgte Henry å legge opp som dommer. I den forbindelse gjorde Borger Holmsen dette intervjuet med klubbens Grand Old Man.

- Hva fikk deg til å begynne dommergjerningen, Henry?

Interessen for fuglehundsporten fikk jeg først og fremst i kontakt med folk utenfor Namsos-regionen. For å komme i gang med prøver og utvikle fuglehundmiljøet i Namdalen, var det vesentlig at også dommere fra distriktet dømte på egne prøver. Dermed var det bare en ting å gjøre, sette seg på skolebenken. Med god bakgrunn i jakt med hund og deltakelse på prøver, var grunnlaget for å bli dommer til stede.

- Hva kan skille mellom prøve hunder før, i din første dommertid, og i dag? Mengden av hunder på prøve i dag er så kolossalt mye større enn for 20 år siden. Derfor kan en få inntrykk av at hundene nå er mye bedre. Men vi hadde også store hunder før. La meg nevne Troll og Gaiza til Karl Olav Foss i Skorovatn som et par av de virkelig gode pionerhundene her i distriktet. I dag merker vi spesielt at hundene i vinnerklassen er langt mer dresserte. I 1959 på Nordenfjellskes prøve i Tydal deltok 7 hunder i vinnerklassen, og tilsvarende i dag på Kongsvoll dreier det seg om over 100. Storparten av disse arbeider godt og viser kvalitet. Tidligere var det kanskje mer at bare enkelte holdt et slikt mål. Hundene før virket nok mer ujevne enn i dag. Trolig ble de da jaktet mer med enn dagens hunder.

- Hvilke forbedringer synes du har skjedd i prøvehundsporten? Mye kan nevnes. La meg nøye meg med å peke på et par forhold. Den mest hyggelige utvikling i de ulike klasser på jaktprøver, synes jeg er liberaliseringen i unghundklassen. Og videre at den store vinnerklassedeltakelse, spesielt på Kongsvoll, har ført til rene VK-klasser.

- Er det noe fra tidligere du savner ved dagens prøver? Dagens store prøver er nok ikke så miljøskapende som de tidligere mindre prøver, hvor alle kjente alle. I dag sier det også seg selv at deltakeren ikke kan felle fugl slik han kunne før. Et spenningsmoment er kanskje dermed falt bort. Men jeg savner ikke datidens strev med å komme seg til prøven. Bilen var ikke allemannseie da.

- Synes du det har skjedd endringer i deltakermiljøet på partiene? Her har det skjedd store forandringer. Dagens åpne bedømmelse har ført til større forståelse mellom dommere og deltakere. Tidligere var det ikke uvanlig at du gikk hele dagen bak i køa med en hund som var utslått uten at du fikk vite noe om det. Det var ikke vanlig at dommerne opplyste om hvordan situasjonen lå an for den enkelte hund. Dette ble først summert opp til kvelds. Forholdet mellom dommere og deltakere er mer gemyttlig i dag, noe som bare er en fordel - dog da som følge av den åpne bedømmelse.

- Hva ser du som dommer først og fremst etter i en prøvehund? Den ferdigdresserte hund må være stabil slik at du kan stole på den uten å måtte se den til stadighet. Førere må ikke nødvendigvis gå i søk med den for å ha kontroll. Når det gjelder unghund, bør den være dominert av jaktlyst og vilje til å gå. Det viktigste ved en unghund er det som skjer før stand og før oppflukt. Ellers kan meget annet også nevnes for alle hunder, samarbeidsvilje og mer.

- Hvilket syn har du på de ulike hunderaser vi møter på prøven? Jeg har aldri hatt rasefordommer, men sett mye godt i alle raser. Men når det gjelder vorstehhund, skulle jeg ønske at de som er interessert i denne fortreffelige sportshund, går over til å drive sine egne prøver og konkurranser for kontinentale hunder. På høyfjellet passer sjelden disse hunder like godt som de engelske fuglehunder og en del bretoner.

- Hva mener du om dagens dommerutdannelse? Utdannelsen i dag er meget god i forhold til tidligere tider. Forutsetningen for de som anbefales til denne viktige gjerning innen sporten, må være at de har solid bakgrunn både som jegere og prøvedeltakere. I tillegg må de ha evner til å omgåes og behandle mennesker. Den ferdige dommers videre utdannelse tas godt vare på ved kurser og konferanser, men han bør fortsatt være aktiv prøvedeltaker og jeger.