Av dommerfullmektig Trine Melheim, sekretær i Fuglehundklubbenes Forbund (FKF).

Som stikkord for viktige endringer som blir innført med hundeloven er: Lovfesting av en del regler om god hundeskikk, klarere retningslinjer for hva som kan besluttes om båndtvang på kommunalt nivå, stort sett bedrede vilkår for jakthundene, gjennomgående letter å avlive hunder som skader menneske, en utvidelse av hva som anses som farlige hunder samt flere inngreps- og sanksjonsmidler ovenfor disse og personer som har vist seg uegnet til å ha hund. Hundeloven tillegger politiet avgjørelsesmyndighet på en rekke nye områder og det skjer en desentralisering av beslutningsprosesser.

Fremstillingen i det følgende avgrenses mot farlig hund problematikken, siden det ikke har med jakthundsektoren å gjøre. Videre vil hovedvekten bli lagt på jaktinteressene idet fremstillingen nødvendigvis må begrenses.

FKF har lagt ned et omfattende arbeide med hundeloven – allerede fra høringsrunden våren 2001 og frem til endelig vedtakelse av loven nå i 2003. Høringsutkastet var grundig og omfattende, for omfattende i følge enkelte kritiske røster. Når man i ettertid konstaterer at FKF’s høringsuttalelse er den enkeltuttalelse det oftest blir referert til i Odelstingsproposisjonen (Regjeringens begrunnede lovforslag), vet vi i alle fall at våre synspunkter har nådd frem på adekvat måte. FKF tok også kontakt med Justisministerens kontor straks etter hans oppfordring til hundeorganisasjoner om å komme med konstruktive innspill (i Holmgang på TV2). Dette resulterte i at FKF fikk være med i den prosessen som ble en følge av det, hvor det til sammen var tre møter mellom hunde- og dyrevernorganisasjonene, "fedregruppen" og Justisministeren. Videre var vi så heldig å få med oss Morten Bakken fra NLH på et særmøte i Justisdepartementet. Den åpne høring om loven som ble avholdt i Stortinget 24. april i år fikk også FKF være med på. Etter det ble det en del oppfølgning og møter med det politiske miljøet. I den politiske prosessen i forbindelse med Stortingsbehandlingen var samarbeidet med NJFF meget tett. I forkant av møtene med Justisministeren og den åpne høringen i Stortinget, var det en rekke forberedelses møter med øvrige involverte organisasjoner og det ble utarbeidet en del skriftlig materiale – et arbeid hvor FKF var en sentral bidragsyter. Det har også vært kontakt mot samarbeidspartnere og mulige samarbeidspartnere, herunder grunneierinteressene.

Per H. Nymark, Fredrik Aalerud og Webjørn Svendsen fra FKF Styret har på ulike stadier representerte de hunde- og jaktfaglige vurderinger. Høyesterettsadvokat Odd Seim-Haugen og undertegnede har hatt ansvaret for de juridiske sider. I forbindelse med den politiske behandlingen ble det utarbeidet en felleskommentar til loven fra NKK, NJFF og FKF slik at man skulle ha en felles plattform, selv om det var ulike hovedsaker hhv. NKK og NJFF/FKF valgte å bruke ressurser på å fremme ovenfor politikerne.

Mange av bestemmelsene i lovutkastet var preget av at hund er noe som må reguleres – og det tvers igjennom, noe som avviker fra norsk lovgivningstradisjon i motsetning til den vi finner på kontinentet. Tatt i betraktning den risiko det normale norske hundehold utgjør, virket det som om man "skjøt spurv med kanon". Det er faktisk mye større sjanse for å bli lottomillionær, enn det er å få et hundebitt av noe mer alvorlig karakter – og da er det ikke tatt høyde for at alle nordmenn faktisk ikke spiller Lotto. Sammenlignet med andre av daglivets risikofaktorer er hunders skadefølger forsvinnende liten (under 0,1%), og 97% av skadene er fra medisinsk hold karakterisert som "liten skade på person". Flere av de undersøkelsene vi har viser at opp mot 40% av bittskadene fra hund skjer i forbindelse med lek med hunden, og at det i stor grad er familien selv om rammes. At medias fokusering på uvettige og tragiske følger av feil menneskers hold av hunder de aldri burde ha hatt, i stor grad har innvirket på både lovforslaget og Stortingsbehandlingen av loven, kan de neppe herske særlig tvil om. Med dette mener jeg ikke at de skader hund volder ikke skal tas på alvor, men det hele kom ut av proporsjoner – hundehold har tross alt en lang rekke påviselige positive effekter, har dypgående tradisjoner som en naturlig del av det norske samfunnet og tjener en rekke nyttige formål. Kan det påvises positive aktiviteter i samfunnet som er helt fritatt for enkelte negative sider?

Heldigvis ble det en del forandringer i lovforslaget gjennom Stortingsbehandlingen, særlig for jakthunden skjedde det en del viktige endringer. I denne sammenheng er det grunn til å fremheve at saksordfører Knut Storberget fra Arbeiderpartiet og representantene fra SV og FrP, i stor grad var lydhøre og fornuftige, selv om det fortsatt er forhold ved loven vi hundefolk vil finne lite tilfredsstillende. Høyre var svært velvillig innstilt ovenfor jaktrelaterte aktiviteter.

Positivt med hundeloven er at den samler mange av lovreglene av betydning for hund og hundehold i en og samme lov. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det fortsatt finnes bestemmelser av betydning for hund igjen i ulike andre lover, eks. dyrevernloven, husleieloven og skadeserstatningsloven. I tillegg vil lokale og sentrale forskrifter regulere hundeholdet. De lokale forskrifter vil i første rekke dreie seg om båndtvangsbestemmelser (§6), samt ro og orden (§11). Kommunen kan imidlertid også sette vilkår for å holde mer enn et bestemt antall hunder i en husholdning (§12). At kommunenes mulighet til å sette et tak på antall hunder forsvant under Stortingsbehandlingen, tror jeg de som driver aktivt med hund finner gledelig. I denne sammenheng ble hundekjøring, og særlig Robert Sørlies fantastiske prestasjon i årets Iditarod, fremhevet av flere. Loven gir videre adgang til å gi landsdekkende (sentrale) forskrifter om merking av hunder (§13) og farlige hunder (§19).

Det finnes i dag en rekke kommunale forskrifter som har med hund å gjøre. De fleste av disse gjelder i en overgangsperiode frem til 31.12.2006, og vil etter det automatisk falle bort (§32). Det som er viktig for klubbene i denne sammenheng er å følge med på utarbeidelsen av nye forskrifter i deres hjemkommune for å ivareta de interesser man har. De faktiske sider av saken er det naturlig nok klubbene lokalt som har best kjennskap til. Hva angår den juridiske biten – spørsmålet om hva kommunene lovlig kan vedta av kommunale forskrifter- kan det være at klubbene føler behov for bistand. Det er viktig å være oppmerksom på at det meget vel kan komme forslag på kommunale bestemmelser, som det etter loven ikke er adgang til å gi. Både undertegnede og høyesterettsadvokat Odd Seim-Haugen har sagt seg villig til å bidra i forbindelse med oppfølgningen av loven, herunder å være en støttespiller for klubbene tilsluttet FKF når lokale forskrifter skal utformes. Oppfølgning av hundeloven er en del av FKF styrets handlingsplan for 2003/2004. Vi er imidlertid avhengig av å bli kontaktet av de lokale klubber for å kunne følge opp dette – vi vet ikke hva den enkelte kommune sysler med av forskriftsarbeid og har ikke mulighet til å følge med på det. Det fremgår av forvaltningslovens §37 at forskrifter skal på høring, men det er av den grunn ikke noen automatikk i at en lokal fuglehundklubb får tilbud om å avgi høringsuttalelse – her vil nok både klubbens størrelse og om den er kjent av de aktuelle personer i kommune administrasjonen ha betydning. Klubbene må selv være oppmerksomme og forsøke å følge med. Utilstrekkelig høring gjør ikke forskrifter ugyldig. Henvendelser vedrørende oppfølgning av hundeloven rettes til FKF’s sekretariat. Både undertegnede og Seim-Haugen er i fulltids jobb og vil nødvendigvis trenge noe tid på å områ oss, siden vi må ta dette på frivillig basis på kveldstid. Ta derfor kontakt så tidlig som mulig.

Flere av lovens regler gir uttrykk for det de fleste av oss vil karakterisere som "god hundeskikk" – dette kommer til uttrykk i bla. §§3, 4, 5, 14 første ledd. Det kan vel anses som en fordel at regler om "god hundeskikk" er lovfestet. Alle vet da hva samfunnet synes det er rimelig å stille av krav til hundeeierne – en gruppe som er et snitt av den norske befolkning - både erfaring, kunnskap og holdninger vil variere. I denne sammenheng er å bemerke at loven bl.a. krever av oss at vi skal vise aktsomhet og at hundeholdet ikke skal være urimelig til ulempe for andre (§3). I vurderingen av hva som er "urimelig ulempe" er det snakk om en tålegrense vurdering. Hundehold er en naturlig og akseptert del av det norske hverdagslivet og det er naturligvis slik at omgivelsene må tåle visse ulemper knyttet til hundeholdet, på lik linje med andre aktiviteter som forekommer i samfunnet. Videre stilles det krav om at vi skal ha kontroll på hundene våre. Mange lokale fuglehundklubber arrangerer rimelige dressurkurs som ganske sikkert er utmerkede – hver enkelt får vurdere behovet – så at man ikke føler man har råd til en liten formue for et kurs i privat regi, er ingen unnskyldning. Det er etter loven i prinsippet mulig å bli straffet for å mangle kontroll over hunden ved at lovens §4 er blant det bestemmelser det er knyttet straffesanksjon til (§28), selv om dette ikke fremstår som spesielt praktisk nærliggende med mindre det er særlig graverende forhold eller hunden har voldt skade.

Det er også innført et forbud mot å gå fra hunden bundet ved lekeplasser eller ved inngangen til en bygning hvor folk passerer (§5). Vil man ha med bikkja på butikken må man heretter finne et annet sted å binde den, enn rett ved inngangen.

Regler om båndtvang har stor betydning for hundeeiere som liker å mosjonere hunden sine og for muligheten til å drive med jakt, jakthundtrening og jaktprøver med løs hund. Den ordinære båndtvangsperioden fra 1. april til 20. august er videreført (§6). Verken FKF, NJFF eller NKK gikk inn for å endre denne. FKF forsøkte imidlertid å få til en mulighet for trening på rype i april gjennom en sentral forskrift om jakthundtrening, slik som systemet er i Sverige. I tråd med den generelle politiske trend var det ikke stemning for å gi noen sentral forskrift om dette, men det er i loven hjemmel for at den enkelte kommune kan dispensere fra båndtvangsbestemmelsene til jakthundtrening (§9).

Loven opprettholder også den ordning som ble innført sommeren 2000 hvor myndigheten til å innvilge dressurområder ble flyttet fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) til kommunene (§9). Denne forflytningen av kompetanse har blitt videreført i hundeloven: Etter viltloven §52 kan både politiet og DN dispensere fra båndtvangsbestemmelsene. Etter gjeldende praksis har DN gitt dispensasjon til prøver, treningssamlinger, dommerutdanningsaktiviteter, taksering osv. i april og før 20. august. Når hundeloven trer i kraft 01.01.2004 skal alle søknader om dispensasjon behandles av kommunen. DN har ikke lenger hjemmel til å dispensere fra båndtvangsbestemmelsene, men de dispensasjoner som allerede er innvilget av DN er gyldige for den tidsperiode de er gitt for, med mindre kommunen bestemmer noe annet (§33). I praksis innebærer dette den endring at klubber som ønsker å arrangerer prøver eller instruksjonssamlinger i april (evt. august), selv må besørge søknad om dispensasjon til sin lokale kommune. Det blir med andre ord slutt på den ordning at FKF samordner alle søknadene og fremmer disse felles for DN. Det blir også slutt på at NKK gis en generell dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene for alle terminfestede arrangementer i sommerhalvåret – for fuglehundsporten gjelder dette kombinertprøvene. Hver enkelt arrangør av kombinertprøver må nå selv sørge for den nødvendige dispensasjon i sin lokale kommune. Dette vil medføre langt mer arbeid totalt sett med dispensasjonssøknader. Gjennom den generelle dispensasjonen for NKK’s terminfestede arrangementer for 2003 ble det under ett gitt 146 dispensasjoner – nå blir det 146 enkeltsøknader (5-10 for fuglehundsektoren). Basert på noen års erfaring med frivillig arbeid innen fuglehundsporten, er det nok grunn til å tro at det også blir en del forglemmelser. Her er det viktig at klubbene følger opp prøveledelsen, slik at vi ikke bedriver organiserte aktiviteter i strid med loven. Fra FKF’s side skal vi gjøre så godt vi kan for å gi påminnelser om dette i overgangsperioden og oppdatere FKF Informasjonsperm med relevant materiale. Vi vil også forsøke å ha tilgjengelig flest mulig av tidligere års dispensasjonsvedtak fra DN, slik at dette kan legges frem som et ledd i søknaden ovenfor hver enkelt kommune. Det blir ganske sikkert enklere å få dispensasjon dersom man kan vise til at DN gjennom en årrekke har gitt tillatelse til tilsvarende aktivitet. Også henvendelser vedrørende dette rettes til FKF sekretariatet.

Hundeloven gir i motsetning til gjeldende rett klare rammer for kommunenes mulighet til å innføre båndtvang ut over ordinær båndtvangstid (1.april – 20. august). Under Stortingsbehandlingen klarte vi å få inn en viktig begrensning i §6 tredje ledd: Kommune kan ikke innføre båndtvang i større utstrekning enn nødvendig, og det skal også tas hensyn til de som ønsker å ferdes med løs hund. Dette er en viktig forbedring for å sikre mot mulig misbruk av båndtvangsbestemmelsene. Vi klarte også å få inn en presisering av at båndtvang ut over ordinær båndtvangstid pga. beitedyr og ekstraordinær båndtvang, bare kan innføres hhv. i de deler av kommunen hvor det finnes beitedyr på lovlig beite og der hvor det vilt man ønsker å beskytte gjennom den ekstraordinære båndtvang, har sitt leveområde. Dette betyr at den situasjon vi hadde i vinter hvor det enkelte steder var ekstraordinær båndtvang av hensyn til rådyrene også i høyfjellet hvor rådyr ikke finnes, skal være en saga blott. Etter gjeldende rett har muligheten for å innføre ekstraordinær båndtvang ligget til DN og det har vært kommunen og fylkesmannen som har hatt forslagsrett (viltl. § 52 tredje ledd). Etter hundeloven er det kommunene som har kompetanse til å innføre ekstraordinær båndtvang. Vi fikk gjennomslag for at det må være klageadgang på kommunenes innføring av ekstraordinær båndtvang – dette var viktig fordi det er grunn til å frykte at ekstraordinær båndtvang kan bli innført av andre grunner enn beskyttelse av viltet, og at båndtvangen ikke nødvendigvis blir opphevet selv om forhold tilsier det. Klagen går etter vårt og NJFF’s forslag til Fylkesmannen – dette fordi det hos Fylkesmannen finnes viltfaglig kompetanse. Denne klageadgangen er en nyskapning i norsk rett. Det er vanligvis ikke klageadgang på forskrifter, kun enkeltvedtak. Det "riset bak speilet" som klageadgangen innebærer, håper vi vil medføre at ekstraordinær båndtvang ikke blir innført i større utstrekning enn nødvendig. Klubber i samme geografiske område bør vurdere samordning av eventuelle klager forbundet med ekstraordinær båndtvang.

For jakthundene har det skjedd en særlig gledelig og viktig forbedring ved at man under Stortingsbehandlingen lyktes å få inn et generelt unntak fra kommunal båndtvang mellom 20. august og 1. april for "jakt, jakthundtrening og jaktprøver" (§9 f). Dette betyr at den enkelte kommune ikke kan forhindre slike aktiviteter, forutsatt at man har grunneiers samtykke. Slike aktiviteter krever nå som tidligere samtykke fra grunneier (§8). Kompetanseforholdet mellom Fjellstyrene og Statsskog hva angår samtykke til trening i statsallmenninger, er avklart i loven slik at samtykke skal gis av Fjellstyret. I forbindelse med lovarbeidet kom det for dagen at det forelå uenighet mellom Statsskog og Fjellstyrene om hvem som hadde kompetanse.

I høringsutkastet til loven var det foreslått at også beiteberettigede måtte samtykke til jakt, jakthundtrening og jaktprøver. En slik ordning ville nok ha medført "kroken på døra" for mange. Her snudde heldigvis departementet etter høringsrunden og det ble særlig vist til våre motargumenter. Unntaksbestemmelsen for jakt, jakthundtrening og jaktprøver må anses som den klart viktigste nyvinningen for jakthundinteressene, og innebærer en klar forbedring for fuglehundsporten.

Hundeloven gjør det på flere områder verre for de hunder som volder skade – det har vel også vært et av siktemålene med loven. Heldigvis er det slik at de fleste av landets 300-400 000 hundeeiere aldri vil bli berørt av problemstillingen hund som biter menneske.

I media har det vært mye fokus på bestemmelsene som gir rett til å avlive hund som virker truende osv. Disse lovbestemmelsene var omarbeidet i det lovforslag som ble fremmet for Stortinget (§ 14). Under Stortingsbehandlingen ble også lovforslaget om innebar at hund som bet et barn under 12 år slik at barnet begynte å blø, som hovedregel skulle avlives, endret. Nå definerer §2 "vesentlig skade" som legemsbeskadigelse etter straffelovens §229 – hvilket innebærer at skaden må være mer enn en bagatell/av noe mer alvorlig karakter.

Hva angår angrep på menneske har det aldri vært tvilsomt at menneske kan forsvare seg mot et angrep fra hund på den måte som er nødvendig – dette fremgår av de generelle regler om nødverge og nødrett. Fra et juridisk ståsted har det neppe særlig stor betydning at man i loven har konkretisert bestemmelser om nødverge og nødrett – og selv om reglene er utpreget skjønnsmessig går de lenger enn det som følger av nødverge/nødrettsbetraktninger. Den praktiske siden av å lovfeste slike bestemmelser kan imidlertid være større: Eksplisitte regler om avlivning gir et negativt fokus og kan klarligvis åpne for misbruk og misforståelser. Basert på de undersøkelser jeg har foretatt synes det ikke å være grunnlag for å tro at det blir avlivet særlig mange hunder i dag under henvisning til bestemmelsene om nødverge/nødrett ved angrep på menneske. Jeg tror heller ikke vi kommer til å se noen oppblomstring av dette, selv om vi trolig vil få enkelte episoder. Den åpenbare risiko for en forverring av skaden det medfører at man går løs på en hund i hensikt å skade eller avlive den, burde fremstå som åpenbar for enhver.

Flere episoder med det som må karakteriseres som misbruk av avlivningsretten har vi sett hva angår bestemmelsene i dagens bufelov, og særlig jakthunder har vært utsatt. Lovens §15 – som til dels er en videreføring av bufelovens § 2 annet ledd - gikk vi inn for å få strøket i sin helhet. Det lyktes vi dessverre ikke med. Vi klarte imidlertid å få politikerne til å vedta en del viktige begrensninger i §15 i forhold til lovutkastet, slik at avlivning bare kan skje om det er båndtvangstid og hunden er uten ledsager. Forslaget om å gjeninnføre hjortevilt som beskyttet art, klarte vi etter hvert å få politikerne til å ta avstand fra - dog ble tamrein mot vår vilje stående som en ny gruppe dyr som nyder vern, hvilket er en utvidelse i negativ retning for hunden. For de deler av Norge hvor tamrein finnes må dette anses som et klart tilbakeslag. Det er dessverre fortsatt mulighet for at en hund under lovlig jakt eller på jaktprøve kan bli avlivet hvis det er kommunal båndtvang ut over ordinær båndtvang, og hundemorderen gå fri under henvisning til loven. Formelt sette er avlivningsvilkårene skjerpet, men siden det normalt bare vil være den døde hunden og hundemorderen til stede når hundemordet skjer, sier det seg selv at hundeeierens rettsstilling er meget svak hvis noen ønsker å misbruke bestemmelsene. Dette er meget beklagelig. NKK og NJFF valgte på bruke ressurser på Molly-saken hvor en drivende hund ble skutt på jaktprøve - jeg håper at det organiserte hundehold i form av NKK, NJFF og FKF vil vurdere å benytte ressurser på å forfølge mulige hundemord etter hundeloven, slik at man kan gi klart uttrykk for at dette ikke er akseptabelt. Alle nevnte organisasjoner skulle ha økonomi til dette.

Hundeloven viderefører bufelovens og reindriftslovens bestemmelser om muligheten til å avlive hund som jager/angriper husdyr eller tamrein (§14 tredje ledd litra b). Under Stortingsbehandlingen fikk vi inn en begrensning om at de aktuelle dyr må beite lovlig slik ordningen etter bufeloven er. Vi fikk også gjennomslag for at hva som anses som "husdyr" måtte begrenses til viss arter – ikke alt som kan krype og gå. Dette medførte definisjonen av husdyr i lovens §2. Det er imidlertid grunn til å merke seg at det ikke er adgang til å avlive hunden dersom angrepet kan avverges på annet vis, og det er under enhver omstendighet ikke lov å gå lenger enn det som er forsvarlig. Muligheten til etterfølgende avlivning av hund som har fulgt sine naturlige instinkter og jaget vilt eller husdyr, gikk vi inn for å avskaffe som hovedregel. I disse tilfellene er det eier som er å bebreide. Vi mente at eier burde straffes og at avlivning måtte knyttes opp mot gjentagelsesfaren. Dette fikk vi dessverre ikke gjennomslag for. Dagens ordning med mulighet for landbruksdyrets eier til å kreve etterfølgende avlivning opprettholdes i det vesentlige, men det er en "bør" regel og dette åpner naturligvis for unntak (§18b).

Adgangen etter viltl. §53 til å avlive løs hund i ekstraordinær båndtvangstid, er ikke videreført i hundeloven. Det har også skjedd en innsnevring i adgangen til å avlive hund som i ordinær båndtvangstid jager hjortevilt – det er kun ved direkte angrep at det foreligger avlivningsrett (§14 c). Etter gjeldende rett kan hunden også avlives dersom den jager. Den etterfølgende ubetingede avlivningsretten grunneier etter viltloven har, der hund har løpt løs i ekstraordinær båndtvangstid eller jaget hjortevilt i ordinær båndtvangstid, er borte. Etter hundeloven kan en hund etter politiets beslutning avlives dersom den har jaget eller skadet hjortevilt, men det skal skje en forholdsmessighetsvurdering (§18 første ledd). Dette er en klar forbedring i forhold til gjeldende rett i de tilfeller hunden skulle kommer på avveie i båndtvangstid.

Som viltloven §54 har også hundeloven regler om opptak av løs hund og hvordan hunden skal behandles (§10). En nyhet er at i utmark i jakttiden hvor jakt er lovlig, kan bare grunneier o.l. og politiet oppta hunden. Denne begrensningen var det NJFF som gikk inn for og man hadde vel særlig drivende hunder på jakt i tankene – helt upraktisk er vel bestemmelsen imidlertid ikke for særlig stortgående fuglehunder. Er hunden ute i jaktsøk er det naturligvis kjedelig om noen tar denne med seg hjem, mens jegeren går rundt og leter. Er hunden imidlertid på avveie, ville vel de fleste sette pris på om hunden ble tatt hånd om og man ble oppringt.