Kennel Limingruet

 

Et fantastisk fu glehund-år!

Forrige prøvesesong var som et eventyr for Ann Cathrin og Arve Aasen fra Tunnsjø i Lierne. Samtlige hunder samlet premier i fleng, og nå har ekteparet store forventninger til årets prøver på barmark og snø.

Av Anne Sigrid Haugset

 

Også på utstillingsfronten gjorde Ann Cathrin og Arve Aasens hunder det skarpt. På spesialraseutstilling i Østersund i mai vant de vandrepremien til odel og eie etter å ha blitt best i rasen med tre ulike hunder som alle har jaktpremier. Vi takker fotograf Knut Johansen for at vi får trykke bildet!

 I fjor gjorde unghunden Lurusneisas B-Tara (ES) rent bord i unghundklassen overalt der hun stilte, og kunne føye fem 1. UK og tre 2. UK til merittlista si. Hun ble premiert alle tre dager under norsk Derby på Kongsvold, og endte til slutt som nummer seks i NM-finalen for unghunder.

Det var fantastisk artig, og nå ser vi fram til å jakte på en 1. AK og en plass i VK med Tara, sier Ann Cathrin.

Men to år gamle Tara er slett ikke den eneste som sørget for jaktpremier i fjor høst og i vinter. Limingruets Aris (ES), som er av eget oppdrett, fikk 3. VK på prøven i Åfjord og 5. VK på Kongsvold. Til og med ”pensjonisten” Hattbekkens Roy (ES) på snart ti år, som ble påmeldt som ”partifyll” på prøven på Gressåmoen, endte med å ta en 2. VK på Snåsa og ditto premie i Åfjord!  Det er ikke verst av en pensjonist som gjør comeback, smiler Ann Cathrin Aasen. Nå har hun store forventninger til unghunden Limingruets Cola (IS), som allerede ved fire måneders alder tegner til å bli en selvstendig liten tøffing. Cola skal trenes på fugl i høst, og forhåpentligvis være prøveklar i løpet av vintersesongen. Denne valpen har vært spesiell og tøff helt fra starten, så vi er spente på hva som bor i henne. Jeg er ikke vant til at en fire måneders valp er så selvstendig, ler Ann Cathrin. 

Hun har deltatt aktivt som hundefører på jakthundprøver siden 1994, og i starten var hun så og si alene som kvinne i et totalt mannsdominert miljø. Nå gleder hun seg over at det er kommet flere kvinner til i sporten, og at de hevder seg godt i konkurranse med mennene.

– Til å begynne med var det ikke så akseptert av alle at jeg som kvinne førte hund i fjellet. Jeg ble etter hvert ”en av gutta” i namdalsmiljøet, men i VK-partier har jeg opplevd at menn utenfra har begynt å dirigere hunden min og dekke den under prøven! Den gangen forbannet jeg meg på at jeg aldri skulle stille i VK mer. Men det gikk over, og jeg har blitt tøffere og lært å svare med samme mynt. Det er jo ingen forskjell på kvinner og menn i denne sporten. Det eneste er at jeg gjerne skulle hatt så kraftig stemme som mannfolka har. Jeg roper det jeg kan, men likevel kan hunden ha problemer med å høre meg om det er vind på fjellet. Derfor skal jeg trene Cola på bruk av fløyte, sier Ann Cathrin Aasen.